10 år sammen

Hjem Forumet Papegøyer Skryt av fuglen din 10 år sammen

Viser 15 innlegg - 1 til 15 (av totalt 16)
  • Forfatter
    Innlegg
  • #7809

    Jeg er super stolt av både henne og meg egentlig. Ja man snubler borti mange utfordringer på veien som hønemor må jeg si. Så langt hat det vært litt av en «prøvelse» for oss begge om man kan si det slik.

    Hun er min første Jako Papegøye, og det sies at Jakoen IKKE egner seg som nybegynner fugl, og dette vil jeg også gjerne skrive under på. Jeg har hatt mange fugler før henne, og ingen har vært så krevende eller utfordrende, og gitt meg så mye hode bry, men også selvfølgelig like mye glede.
    Ja ellers hadde man jo ikke holdt ut alt dette.

    Nikita startet livet med sopp i tarmen og kurer for det som liten. Jeg er ganske sikker på at dette kom av IKKE erfarne håndoppmatere og stress ! Håndoppmating er krevende og meget viktig at man kan, og har gjort før. Uansett; vi kom oss gjennom det og hun slapp ha forskjellige hjem hver helg og fortsette sin ustabiletilværelse som ca. 7 mnd gammel. Men etter kort tid startet hun plukke seg og det bar av gårde til veterinæren igjen, men uten funn, og vi tippet dette var resultater av den stressende oppveksten. Dette tok aldri slutt, og hun har vært sjekka ved flere anledninger siden også, men uten funn utenom en gang da de fant Giardia Parasitter i avføringsprøven og lille jenta fikk en kur for det og. Da hadde hun klippa av seg så mye vinge fjær at hun ikke hadde løft og kunne ikke komme seg rundt på vingene. Hun kunne rett og slett ikke fly lenger, og jeg merket hun forandret seg. Hun ble deprimert og mere usikker. Heldigvis kom hun seg raskt etter denne kuren, og flyr nå igjen. Jeg kan ikke annet enn og tenke at de kanskje har oversett denne stygge parasitten tidligere siden det gikk så langt som år uten at hun klarte fly. Uansett så er og blir hun en fjær plukker, og vi gjør vårt beste for og leve med det.

    Vi har selvfølgelig vært i gjennom mye prøving og feiling (hvis man kan kalla ting som IKKE virket for det?) Men det helt eliminære som fuglelys og pellets pluss luft fukter er på plass, men når man har en fugl som IKKE vil dusje eller bade, og som så tydelig klør så kan man bli frustrert av mindre.
    Aloe Vera drikke Juice eller Aloe Vera gel i sprute flaske var heller ikke noen suksess her i huset, så nå er mottoet og stresse ned og ikke rushe på henne hver gang hun sitter og «steller » seg.
    Hennes irriterte «overstelling» lar jeg nå ligge, og tar henne med på lek og aktivitet like mye utenom disse øktene. Ja faren for at slikt kan bli belønning på helt feil tidspunkt slo meg, og go´biter og oppmerksomhet får hun vel heller mere av når hun Ikke peller.

    Nikita er ikke av den klengete kosete typen, så hun sitter mye for seg selv, og bruker lang tid på om gidde og søke noe særlig til meg. Og blir jeg for mye,eller for nærgående så skygger hun banen igjen. Så sånn sett er hun en liten nøtt og knekke. Hun har bekymra meg mye oppover årene med sin usosiale adferd, men har jo lest om at dette slettes ikke er unormalt i det hele tatt for arten. Spesielt den biten om kosing, eller og bli tatt så fryktelig mye på.

    Men Nikita har blitt sååååååå mye bedre nå som vi lar henne mere være, og hun får ta ting i sitt eget tempo, og velge selv om hun vil være med oss eller sitte for seg selv o.s.v
    Nå har vi lært hverandre og kjenne godt begge to (alle sammen he he) og vi er tryggere på hva som skjer. Alt er mindre stress, og vi er lykkeligere.

    Så hvis noen kjenner seg igjen her og er slitne og oppgitte, så er der håp. Som jeg alltid har sagt når det gjelder fugl: Ta tia til hjelp. Er alt for mange som gir opp i slike vannskelige stunder.
    Jeg er såååååååå glad i henne. Hun gir meg såååå mye ! Hun er min rose knopp og min øye stein. Hun er mamma sin lille gull klump, og jeg elsker henne.

    Takk for at du har holdt ut med meg i 10 år Nikita, og takk for at du fant veien tilbake til oss da du rota deg bort her en sommer. Gratulerer med dagen og håper jeg får mange mange flere år sammen med deg snuppa mi. Du er min solstråle 😉

    #115058

    Det er tydelig at du/dere har vært gjennom litt av hvert dere også! Og slikt forsterker samholdet, det er jeg sikker på, selv om det kan gi flere frustrasjoner enn godt er.
    Håper dere får mange gode år sammen!

    #115059

    Dette var fint skrevet Vera og oser av kjærlighet! 😀 Gratulerer med jubileumet! :yeah!

    #115060

    Ja det er så sant som du sier eli; jo mere man er gjennom med de jo sterkere bånd knytter man nok.
    Jeg føler selv at jeg har et helt spesielt forhold til mine tre små grå (som nok bare fuglefolk kan forstå) i alle fall ikke folk flest. Og jeg tenker nok på de som ungene mine, og setter av tid til de deretter.

    Folk synes nok jeg er litt små rar som hele tiden tar så mye hensyn til fuglene; «må hjem og slippe ut fugla så de får strekke på seg» og » må hjem og legge fugla» o.s.v
    Ja de har sine rutiner de også.

    Ja den kjærligheten den kjærligheten…….. er ikke mangel på den, men frustrasjonen kan ta litt over fra tid til annen. En ting er i alle fall sikkert at det er mye mye mere jobb med disse fugla enn noen andre jeg har hatt før, men så var det mere type parakitter som: Sjegg Parakitt, Rødvinge Parakitt, Rock Peblar Parakitter, Regnbue Lori, Conurer, Nymfer og Undulater, men så skal det jo sies at selv om disse også var løse i huset og flere – altså hadde selskap i hverandre og allikevel var veldig tamme, så var de ikke krevende på samme måte i det hele tatt.

    Litt vannskelig og sette ord på hva akkurat den forskjellen var, men jeg tror det gjør noe helt spesielt med en «hønemor» og ha mye syke eller skada barn, og de andre fugle artene jeg nevnte over var jo verken plukkere eller noe nevneverdig syke eller skada. Det klarer disse Jakoene bedre.
    De gjør ikke noe mere ugang, men de gjør større ugang he he

    Ja i form av og rive ned og velt ting, eller styrken på nebb verktøyet.
    Nikita har gnagd opp noe listeverk opp gjennom årene, men ellers vil jeg si hun er lydig når der kommer et «NEI» fra meg. Er jo min jobb og passe på at hun ikke sitter for lenge på en plass så nyskjerrigheten tar over også.

    Ja man lærer så lenge man holder på 🙂 Jeg er i alle fall sjleglad for at jeg aldi ga opp.
    Både kjønnsmodningen hennes og sykdommene har vært en prøvelse, med mye biting og usikkerhet, men vi er over det nå kan det se ut som, og hun har det tydelig mye bedre med seg selv.

    Jeg er så stolt av henne. At ikke hun har tørna for lengst med en sånn masete stressende mor som meg er vel et lite under i seg selv, men de dyra har jo ikke noe valg stakkar.
    Er vel mere vi som tar slike avgjørelser som og gi opp etc. hmmmmmmmmmmm

    Fikk Nikita først, og hadde henne et år vel før Jacob og Lille kom inn i bildet litt sånn samtidig.
    Lille på «sykemelding» ,eller reekrasjons opphold hvor Nikita tok seg godt av henne og viste meg at hun satte pris på selskap. Så derfor tok vi til oss Jacob som moden 6 åring. Da var det kjærlighet ved første blikk for Nikita. Jacob og Nikita styra og stelte, og satt nær og danna vel et par på en måte (uten noe parring) Jacob har prøvd og klatre opp på ryggen hennes et par ganger for 8 år siden (altså i begynnelsen) ,men ble satt på plass og har respektert det, men de har allikevel et forhold og henger tettere sammen enn Lille som da ble skyvd litt til siden. De delte alle bur i tre år var det vel, men så ville turtelduene ha henne vekk kunne det virke som.

    Så nå har de hver sin bolig detta «liksom paret» og Lille, men de fungerer bra løse i huset.
    Tar bare ikke sjansen på at Nikita skal skade Lille inni et bur uten noe flukt muligheter.

    Min første fugl; en Nymfeparakitt ble bare 10 år, og det var omtrent akkurat da Nikita tok over hjertet mitt så det bringer tilbake slike minner også at hun nå fyller 10 år.

    Hun har en difus fotring som ikke sier meg noen ting, men 01 kommer jo fram av klekke dato, men så har hun feil oppdrettsbevis (til en anna fra samma innkjøpet, men ikke nødvendigvis søsken) så jeg har ingen eksakt dato. Bare at hun er juni/juli klekket. Så derfor er jeg litt i feire modus her nå

    #115061

    Gratulerer med tiårsjubileumet deres 😀

    #115062
    Anonym

    Gratulerer med 10 år =)

    #115063

    Min første Nymfeparakitt forlot denne verden da den kunne blitt 10 år, så tok Nikita over i livet mitt.
    Så jubileet er egentlig at jeg har hatt fugl på hjernen i 20 år he he.

    Men i dag ville jeg skryte litt av Jacob som vi tok til oss som 6 åring. Han fylte nemlig år nå i September og ble 16 år. Ja nå har jeg hatt han i 10 år også 🙂

    De er en berikelse og leve med disse fjærballene.
    De har også forandret livet mitt veldig. Mulig det er spesielt siden jeg har fjærplukkere, og nok tar dette litt frustrerende personlig e.l (vet jo at man ikke skal det) ,men vil jo deres beste.

    Derfor takket vi ja til og gi Jacob plass inn i vår familie også. Så Nikita skulle få selskap og noe nytt og anna og tenke på. Og det var jo en suksess på alle områder når det kommer til aksept og godkjennelse, og disse to likte verandre godt, og gjør det enda.

    Et litt enveis forhold vil jeg si. For det er bare Jacob som koser og steller med Nikita. Kan aldri se at han får noe tilbake, men han blir jo både klødd i hue og nakken av meg da. Så jeg får klemt av han fjær pipene, eller kalk rørene der han selv ikke kommer til.

    Men disse to dunballene mine (ja de kler hverandre) Ser ut som noen vrengte polvotter begge to til tider thihi. De er tydelig følsomme og blir lett nervøse.

    Jacob var hele sitt liv vingeklippet før han kom til oss. Han var en skips fugl som allerede hadde hatt en rømming ute på havet, og lå og fløyt i over 5 min i Oslofjorden før noen klarte redde han opp. Så de har hatt sine utflukter over sjøen disse to. Hvem vet; kanskje det var Jacob som fortalte Nikita den gangen de dro utover mot Drøbak: at dette så noe kjent ut, og at der var det ikke noe lurt og være–så de snudde og kom tilbake………mmmmmmmm

    Hans tidligere eier prøvde få bugt med denne fjærplukkingen, og ble anbefalt vinge fjær «extensions» av fugledoktoren på Økern – Selvsagt var det første en fugl med knivskarpt nebb gjorde å klippe disse rett av igjen – Ikke vannskelig og tenke seg egentlig. Så det var jo rimelig bortkasta 5ooo.- kroner, men men hva gjør man ikke for sine elskede (og spesielt på oppfordring fra en veterinær) P.S vet de driver og anbefaler dette enda

    I alle fall så har han nå hatt vingene hele i mange mange år, og brukte laaang tid på og prøve bruke de.
    Han var tydelig vant med og bli løfta fra plass til plass, og vil si han fremdeles er en meget stasjonær fugl som sitter der man plasserer han. Han føler seg nok litt tung i baken, og bruker lang tid på og tørre ta av når han gjør det. Han er usikker på sine landinger. Det merker jeg spesielt godt når han kommer rett mot meg og omtrent kræsjer midt oppi hue på meg.

    Jacob er en herlig, rolig og meget snill stillferdig moden mann. Han er så god. Han roer jentene. Han er full av omsorg og fine manerer. Han hilser pent på gjestene. Han er aldri pågående, truende eller ulydig slik som jentene kan finne på og være. Han er til tider så super kosete at vi kan dille og dulle under dyna eller inni badekåpa i timesvis om det var opp til han.

    Han er også en bra byggherre. Han er flink til og finne smarte litt bortgjemte trygge hule lignende plasser som han graver ut og legger fyllmassen pent til siden. For den skal han jo ha bruk for siden thihi Så makulere saker er vel egentlig hans største hobby, og sånn sett må han holdes øye med for det går ut over alt av tekstiler og møbler og hus ja. Men sånn er det. Vårt hus er hans regnskog he he

    Men det som er den store forskjellen på han og jentene er nok alderen som gjør han så mye mere rolig og avbalansert. Derfor går det an å snakke til Jacob. Er akkurat som om han er mere lydig en jentene.

    Han hilser meg «God Morgen» synger og plystrer for meg i løpet av dagen.Han drar lange telefonsamtaler med to stemmer, og når han er den andre i andre enden så mumler han mye slik at det er vannskeligere og høre (så ekte og så søtt) Han sier «Takk for nå» når han vil sove, og kan natta sangen: «Fader Jacob» Han hjelper meg dressere nabo bikkjene med: «Legg deg ned, eller kom» Han sier ifra om han har bæsja så jeg kan komme med tørkepapir og fjerne, og han røper seg gladelig når han driver med noe han ikke har lov til med og si høyt og strengt: «NEI NEI NEI NEI NEI» Som jeg jo gjør når jeg kommer stormende imot han når han gnager på skap etc he he

    Han verken skriker eller hyler som jentene, men han elsker lure meg med telefon lyder eller ringeklokke lyder. Jeg kjøpte en slik trådløs ringeklokke med 16 valgfrie melodier. Ingen av de gidder jeg bruke lenger–for jeg er lei av og bli lurt he he

    Jacob er super heldig også. For hans første eier elsker han like mye som meg. Så de har fremdeles en helt egen kontakt som omtrent bringer tårer til meg hver gang jeg ser. Ja Jacob får besøk av «Far» som han kaller han, og blir med hjem til gamle trakter innimellom (en til to ganger i året) ,og dette tror jeg de begge nyter veldig. Det er så herlig og kos at jeg har nesten ikke ord for det. Tenk og klare og være så lite egoistisk at man klarer og gi slipp på noen man er såååååååå glad i fordi man innser at man selv ikke klarer gi de det de trenger (som i dette tilfellet var tid) Jeg er så kjempe takknemlig og glad for at dette ordnet seg slik det har gjort, og for at vi fikk Jacob i livet vårt. Det er en sann glede og berikelse hver dag vi deler med Jacob gutten.

    Takk for 10 fine år Jacob og gratulerer med 16 års dagen go´gutten vår 🙂

    #115064

    Gratulerer 😀 Kjempekoselig å lese!

    #115065

    Dette var koselig lesning 🙂

    #115066

    😉

    #115067

    Heisann nå var det lenge siden sist, og nå har vi enda et jubile´og feire for nå er det Lille som fyller 10 år.
    Som den ulykkes fuglen hun har vært med et gjennomgående tøfft liv så er vi stolt av og om et par dager skulle feire hennes klekke dag også.

    Har jo skrevet en del om hennes tragiske start her tidligere; men en heller traumatisk håndoppmating, og som helt ung hvor benbrudd og halskrage ble en start hjemme hos meg på rehabilitering etter at fotringen ble fjernet på amatørvis slik at stakkars fugle babyen hadde gips eller spjelka fot fra mellom tærne og helt opp til magen. Foten sto rett ut, og hun kunne ikke ta seg fram i buret. Den var bare tung, klumpete og i veien, og det hjalp ikke stort at hun måtte ha krage. Så hun bodde på brystet mitt i mange mange dager, og vi var til ukentlig kontroller i mange mange uker.

    Man knytter sterke bånd når man har et slikt omsorgs forhold. Det blir helt spesielt, og kan nesten ikke beskrives. Det blir veldig «alt oppslukende» og dyrets velferd avhenger helt og holdent av det stell vi gir dem, men vi kom oss omsider etter måneder igjennom dette.

    Nikita tok forresten imot henne godt som pasient, og viste også omsorg. Hun stelte henne og hjalp henne med fjær stell. Så sånn sett var det jo både suksess og selskap også selv om Lille hadde eget syke bur som var lite og enkelt og komme seg rundt i for og nå mat og drikke. Kun et sove bur liksom.

    Etter hvert inviterte hun seg selv inn til Nikita, og rappet «bedre» mat der. Det ble akseptert og med tiden ble de samboere 🙂 Dette fungerte fortsatt bra da Jacob kom til oss. Han og Nikita hadde jo en klikk ved første møte («kjærlighet ved første blikk») som det heter – Han hadde eget bur i begynnelsen han og, men det tok ikke lang tid før det var bare og pakke vekk. Så disse tre musketerene delte kolektivt på sin Wagner/Montana Catsle Dome, men det ble raskt kjøpt inn en til, og de ble satt inntil hverandre med kun for lukene åpne mot hverandre slik at der var mulighet for privat liv for «turtel duene», men etter noen år dannet nok de sterkest bånd ja , og Lille mor ble jaget. Det var ikke lenger trygt med åpne luker, og burene ble slusa og dørene stengt, men de fungerte fint løse sammen i huset hvor det var plass nok til og fly unna dersom de følte seg trua eller pressa. Var egentlig ikke noe alvorlig problem – mest jeg som ikke ville forlate de bura inn sammen, så de var alltid under oppsyn løse.

    Lilles sykehistorie fortsatte med allergi og puste anfall. Om det er mat allergi eller sensitivt resparatory system vet jeg ikke helt, men vi har etter flere år med anfall (meget alvorlig pustebesvær-type akutt) fått kontroll på dette ved og : aldri ha levende lys, fyre i peisen, holde henne langt unna kjøkkenet ved mat laging (mat os fra steking) forbudt med røkelse og ,eller olje duft brennere etc (ja alt av duft greier) og hun får ikke lenger være i nærheten av folk som dusjer på seg parfyme eller om man må ha noe hus rengjøring med såper. Da åker hun inn på ett nylufta soverom med kald deilig luft (litt som med kolikk barn) Hun har vel hatt en 6 slike anfall, men det er lenge siden nå, og de varte gjerne i flere timer, og hun kasta opp og omtrent kolapsa hver gang……. for så å gå over i utmattelse og puste vansker. Skikkelig stress for oss begge to, men heldigvis et par år siden nå.

    Men de siste årene har det vært andre alvorlige og livstruende skader og helseplager med henne.
    Hun fikk jo en rygg kolaps, eller hofte belastning på motsatt side av den skeive foten som var gipsa i barndommen. Den grodde vridd og hun har forkalkninger der så den er stor. Hun bruker derfor hvile mere kun på den andre siden. Noe Cordelia mente at denne brå kolapsen kunne komme av: overbelastning.
    Fant henne liggende, og om hun prøvde bevege seg var det med en veeeeeeeeeeldig halting, og røntkenbildene viste mye forkalkninger også i hofter og nedre rygg, og Cordelia kunne ikke si om hun så gamle brudd eller om de var nye, men ordet»brukket rygg eller hofte» ble nevnt, så det er ikke rart vesla halta. Denne rehabiliteringen tok også måneder før hun var til seg selv. Jeg måtte bygge hyller i buret istedenfor pinner. For hun bare lå. Klarte ikke sitte eller bruke den ene siden av kroppen mye, men hun hompa nå rundt, og klarte heldigvis spise selv. Hun kjempet seg gjennom grusomme smerter (fikk selvfølgelig smertestillende for dette: Metacam) Og 3-4 mnd senere sto hun på foten igjen.

    Så en stund senere (flere mnd- ja kanskje et år) så landa hun kjeitete og velta en blomsterpotte slik at hun fikk klemt tåa si mellom stein benken og glass potta. Det blødde som et uvær ,og jeg hadde store problemer med og få stoppa blødningen. Tåa var totalt skeiv, altså mest sannsynlig brukket. Slik grodde den og, men den virker og er ikke i veien, men hun var ganske så handikappa i over en uke etter dette og. Og den begynte blø om vi styra noe med den (hadde dialog med veterinær hele veien) Dette var selvfølgelig den gode foten som ikke var skeiv fra før, så hun fikk mye dårligere grep nå, og sikkert derfor kjeitete og ekstra handikappa sukk og huffameien liksom mmmmmmm

    Så…………. skjedde det store: Hun hadde i lang tid satt sin elsk til et eike skap nede i kjelleren helt for seg selv. De andre fuglene dro aldri ned dit. Og hun hadde vel styra med det skapet i ett år sikkert. Nikita viste nyskjerrighet på lydene derifra omsider, og begynte dra ned for og ta en titt, men hun satt bare nedover i trappe trinnene og kikke, men så begynte hun fly ned og tok over trappe søyla, og pidestallen, og til slutt trakk hun bort til dette spennende skapet som Lille drev og krøp inn i og gnagde på. Dette skapet eide Lille, og hun aksepterte ikke at Nikita skulle dit–så de røyk i tottene på hverandre– Jeg var der på sekunder og fant de i basketak på gang gulvet. Fikk skilt de (eller det skjedde liksom av seg selv når jeg kom og var morsk og streng) Så ingen skader. Bura inn hønene og tok meg en pust i bakken etter adrenalin kikket. De satt skamfullt rolig på sine pinner begge to……….. Ikke verken mye lyd eller bevegelse fra de gitt. Og ingen blod drypp fra noe sted. Jeg slappa av litt og tenkte ikke mere på det (dette var lørdag ettermiddag) Så til kvelden da vi kom hjem fra en plass (besøk) så satt Lille fremdeles bare der: på akkurat samma plassen hmmmmmmm men så jo ikke noe så de fikk teppene sine og det var natten – tenkte de bare var trette og slitne (fugler får jo sjokk og blir redde de og) Neste morgen satt hun bare og kasta maten rundt, og rota i koppene. Og når hun var løs ute med oss og skulle stjele saft slik hun bruker så var det akkurat som hun begynte bade i safta istedenfor og drikke. Hun dyppa nebbet ned i og rista på hodet. Da slo jeg alarm, og begynte forske…………: Hva er galt her ? Dette bildet stemte over hodet ikke !
    Henta favorittene og ga henne en og en ting på bordet. Hun tok i mot alt, rulla det en runde i nebbet og slapp det mmmmmmm Akkurat som hun prøvde åpne solsikke frøene, men hadde glemt hvordan man gjorde det e.l Hun ville tydelig ha mat, men spiste ikke. Jeg så etter hvert også at hun heller ikke drakk: hun bare rota i vannet. Ikke lett og se alvoret i det når hun så tydelig gjorde de samme aktivitetene og bevegelsene. Ja for hun satt i matkoppen og holdt på, og tilsvarende i vannskåla, men jeg virkelig parkerte meg ved siden av og fulgte nøye med; og hun fikk ikke i seg noe som helst—- hun bare rota i det.

    Da var det ringe runde til alt av tenkelige veterinærer på en søndag ettermiddag/kveld, og kom ikke lenger enn rett inn neste morra hos Cordelia på Høvik. Og neste morgen så jeg selv tydelige hevelser da jeg tok av teppene. Hele ansiktet hennes var hovent, og hun satt med halvåpent nebb, og tunga så litt klebrig ut.
    Vi hastet av gårde og innen vi kom fram var ansiktet større. Tror vi kom akkurat i tide gitt. Tunga var så hoven at frøkna hadde ikke sjans og svelge. Heldigvis klarte hun fremdeles puste.
    Cordelia fikk gitt henne de medisiner og vitaminer, og tatt de prøver hun trengte, og viste meg nøye hva vi måtte gjøre framover med medisinering og sonde foring.

    Ja sondeforing ! Å himmel dette var stress, skrekkslagent skummelt, vannskelig, redd for og gjøre noe galt, og skikkelig uhåndterlig ikke lett og få til alene med en hånd liksom. Når man skal holde fuglen tulla godt inn i et håndkle så den ikke skal klare flappe med vingene og skade seg eller vri seg ut av posisjon med den ene hånda; altså ikke bare sørge for at dette håndkle sitter greit over vingene, men også at man har et riktig og bra nok grep med fingrene (tommel og pekefinger på hodet) så den er holdt fast………. Så skal man liksom styre med medisinering og innføring av ting som smaker bittert og dritt i en ellers livredd fugl som ikke vil åpne nebbet en gang. Er rett og slett ikke «bare bare » og i det hele tatt åpne nebbet på en som IKKE vil skal jeg si dere, og heller ikke noen lek og føre ned en 20 cm lang stiv stål stang ned i krossen (for sekken) for og trykke ut grøt ppuuuuuhhhhh sukkk DETTE VAR ET NERVEPIRRENDE SLIT, og dette måtte vi gjøre flere ganger for dagen: Medisineringen skulle gjøres 4 ganger for dag uavhengig av selve sondeforinga. Kunne ikke blande medisinene rett i maten (det hadde spart noen prosedyrer gitt, men var ikke trygt nok visst) Uffameien dette var grusomt, og ikke noe jeg unner NOEN (verken fugler eller eiere)
    Tre gang for dag skulle hun sonde fores og fire ganger for dagen medisineres med sprøyter.
    Igjen ble dette altoppslukende og vi var slitne begge to.

    Hun var livredd, og jeg var ganske så ukomfertabel–ja kanskje t.o.m livredd jeg og, men for hennes liv.
    Hun var såååååååååå snill og tapper. Beit meg ALDRI selv om hun ikke ville dette, og viste det med hele seg i sprelling og kroppsvridninger. Øvelse gjør mester er det noe som heter så når man hadde holdt på med dette i 4 uker så gikk det jo bedre da mmmmmmmmm

    Når vi trodde dansen var over og hun så ut til og bli bedre, og såvidt begynte prøve spise selv, og medisineringen endelig var slutt (trodde vi) så kom telefonen med dårlige nyheter; altså svaret på prøvene som var sendt til dyrkning: og beskjeden var at hun måtte medisineres med en annen antibiotika (Baitril) så da var det bare på´n igjen med nye tre uker med og tvinge henne på ryggen og sprute i henne den dritten hun hata. Dette smakte tydeligvis sterkt for hun fikk helt noya av medisinene, og rista på hue som en gal. Noen ganger satte hun det i svelget (problemområdet) og jeg trodde hun skulle kveles.
    Så all denne medisineringen var helt ubeskrivelig slitsom.
    Helt i begynnelsen var jeg rett og slett redd jeg tok livet av henne for det kom surkle lyder av henne i flere minutter etterpå. Og i flere dager(egentlig uker) i starten så fikk hun oksygen bobler under huden på skallen, og akkurat som en vann ansamling ved ørene og i nakken som var varmt og mykt. De boblene under huden knitra når jeg tok på henne. Alt dette var helt utrolig skummelt og jeg trodde jeg skulle miste henne.

    Heldigvis er Cordelia en rolig dame med god fugle innsikt som enkelt klarte forklare meg hva som skjedde og at dette var en del av helings prossessen, og at dette betø at da gikk det riktig vei, og at Lille nok kom til og bli frisk. Sukk……… Jeg kan ikke gjengi hva hun sa, men det var noe med at de boblene hadde noe med betennelsen og gjøre……….. Cordelia er bare helt fantastisk, og utrolig flink til og forklare, og tar seg god tid. Dette er jo så super bra når man er så nervøs og frustrert at man selv omtrent ikke er oppegående.

    Jeg anbefaler henne på det varmeste til alle. Hun har nå reddet livet til Lille 3 ganger.
    Nå har det gått 10 mnd uten uhell, og dette er jo nesten til og juble av når det gjelder min lille ulykkesfugl Lille, men jeg tør nesten ikke si det høyt eller tenke det. For så går det vel noe galt igjen.

    I alle fall så er hun 10 år nå, og vi elsker henne såååååååå inderlig masse. Hun er en meget spesiell fugl for meg. Sånn blir det bare når man er «pasient» store deler av tiden.

    Hipp Hipp Hurra for min Lille – Veldig gla´i deg jenta mi !

    #115068

    Hei Nikita.
    Jeg skal si dere har vært igjennom noen prøvelser! Tror jeg kan sette meg inn i din sykesøster-situasjon! Tror kanskje jeg hadde vært litt mer pragmatisk enn deg og tenkt at hun burde få slippe mere plager! Selv om jeg ikke er en dyremishanler!
    Men uansett. GRATULRER til LILLE. Tøffe «damer» er dere begge to!

    #115069
    AnneK
    Deltaker

    Wow, sitter her med halvåpen munn og måper. Milde måne for noen prøvelser dere har gått gjennom. En skikkelig ulykkesfugl som har hatt kjempelykke i å ha fått deg som eier. 43:gif
    Rørende lesing. Hurra for to sterke damer. 🙂

    #115070

    wow, dere har vært igjennom mye! Lille er kjempe heldig som har en sånn tålmodig og snill eier som deg 🙂
    Gratulerer så mye med 10 års dagen!

    #115071

    Dette er virkelig mer uflaks enn noen fortjener. Håper ulykkesfuglen har bedre flaks de neste 10 årene, og alle årene som kommer etter det! Gratulerer med 10 år sammen 😀

Viser 15 innlegg - 1 til 15 (av totalt 16)
  • Du må være innlogget for å svare på dette emnet.